Hverdags ekspedisjoner

Etter timer på min farlige vandring gjennom smalgangs passasjen, hadde jeg motet meg opp til å ta fatt på det verste strekket av de alle. Vaterland. Milde himmel. Jeg kjente i lommen og forsikret meg om at alle kanoner var ladet. Jeg stod ved kanten av stupet, der hvor en av områdets mest populære grønnsakshandlere ligger. Området var fullt av ukjente, som snakket eksotiske språk som jeg ikke forstår en dritt av. Hva om de snakket om å ta livet av denne hvitingen som hadde tatt seg inn i det indre av fremmedland. Hva om det var kannibaler blant dem , som planla å få seg et herremåltid i julen.

Jeg merket frykten ta meg, gripe fatt i meg, jeg merket jeg skalv, som et ospeløp i høstvind. Jeg kikket på ukjente på fremmede som gav meg mistroiske blikket. VAr det noen som slikket seg rundt munnen av at de så et pent stykke ungkjøtt. De aller fleste med sekker og grønne umerkede poser. Det kunne være hva som helst i dem , bomber machetter, hva som helst.

Jeg var for 14 dager siden på en lang ekspedisjon langs den farefulle akerselva, men den frykten jeg følte der, var ingenting mot dette.

Jeg beveget meg mot stupet og kikket utover steppen på vaterland, jeg så hyener og ulver stå i grupper. Sultne og klare for å angripe alle som var dumme nok til å bevege seg ut .. Frykten grep meg enda hardere. Det kalde gufset fra steppen slo i mot meg, gav meg en følelse av å stå på kanten av selve helvete….

Blir jeg spist kommer jeg over,, følg med i neste episode

Mvh

Paul Henrik MArtin Ziener Gundersen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kikket ut og konstaterte at det var hele 15 kalde minus ute. Brrr. Fanken skal det være nødvendig å gå ut i slikt et vær. Men behov må stilles og derfor er det ingen bønn utenom.

Jeg pakket sekken med nødvendig proviant, les visakort, sigaretter etc. For ikke å glemme en lighter til å gjøre opp ild med om uhellet skulle være ute… Vel ute i Enerhaugens friske fjellluft, merket jeg den friske vinden tok tak i mine lemmer, jeg bannet over at jeg ikke hadde tatt på meg vinter under lang.. Det var djevelsk kaldt.. Men motet ble litt større da jeg så at flere av våre nye landsmenn hadde beveget seg utendørs. De må fryse de, som er vant til 30 plussgrader i skyggen. Stakkars mennesker.

I det jeg beveget meg ut i Tøyengata merket jeg den bitende vinden tok tak i mitt nakne ansikt.. Jævlar, er det på tide å grave seg ned i tide, men dessverre ingen snø og grave seg ned i , så jeg bet det i meg og fortsatte nedover,, Ali på hjørnet vinket i det jeg for forbi, han tenkte nok “do domme nordmann”.Men jeg er en hardhaus og  må man så må man.. Etter å ha passert flere frisører en noe annet sted i norge tok jeg meg ned til grønland torg. Her hadde havisen skylt innover land og laget en livsfarlig skøytebane som var lumsk og glatt, heldigvis var det ikke skruis, det eneste som skrudde var en gammel mann med gå stol som snurret i piruett bortover isen. Her på Grønland strør man ikke. Det er nok av sand der de fleste som bor her kommer fra og de vil ikke minnes på det.

Jeg gikk videre gjennom ikke nordvestpassasjen, men smalgangen. Det som er skummelt i denne trange passasjen er det som venter når man kommer ut av den. Nemlig det mest beryktede strøket i hele området, under broen oover Kwai, eller foreksempel vaterland.. skummelt sted det der, hvor horder av mennesker skal pushe deg til alt mulig rart.

Kom jeg igjennom helskinnet, følg med i neste episode..

Mvh

Paul Henrik MArtin Ziener Gundersen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er litt insppirert av våre polfarere og spesiellt Cecilie SKog. Jeg syn at hun er et fantastisk menneske som gjør det hun gjør.. I utgangspunktet er jeg av den samme typen, men ikke fullt så ekstrem, ikke enda iallefall.

Jeg tenkte jeg ville lage en blogg om alle disse hverdagsekspedisjonene, for mange kan det være på lik linje med å gå over sydpolen som om de går en tur på butikken. Ten k på alle farer og alle hindre som skjuler seg på den farefulle veien..

Derfor vil du på denne bloggen kunne lese om alt dette. Om alle farer om alt og ingenting.. Med et skråblikk..

Mvh

Paul Henrik MArtin Ziener Gundersen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende